Antistoffer i blodet gravid

Med smittestoffer forstås i denne sammenhengen mikroorganismer, såsom virus, bakterier, sopp og parasitter. Antistoffer fungerer som en bro mellem et smittestoff og de beskyttende komponenter i immunsystemet, og dermed styrker de immunsystemets evne til at eliminere smittestoffet. Faktaopplysning Også kjent som immunglobuliner, inkluderer Ig, løselige immunglobuliner og gammaglobuliner.

Antistoffer og immunglobuliner brukes ofte om hverandre, selv om de ikke er identiske begreper - «immunglobuliner» omfatter både antistoffer og B-cellereseptorer. B-cellereseptorer og antistoffer har samme grunnleggende struktur, men B-cellereseptoren er festet til overflaten av B-cellene, mens antistoffer frigjøres fra cellene og sirkulerer i blod og vevsvæsken.

Antistoffer er primært bygget opp av samme type molekylære enheter, men deles inn i fem hovedklasser med ulike roller i immunsystemet. Det er vanlig å bruke begrepene antistoffer og immunglobuliner synonymt, selv om de ikke er helt det samme: «immunglobuliner» omfatter både antistoffer og B-cellereseptorer.

B-cellereseptorer og antistoffer har samme struktur, men B-cellereseptoren er festet til B-cellenes overflate, mens antistoffer frigjøres av cellen og sirkulerer i blod og vevsvæske. Når et smittestoff kommer inn i kroppen, enten gjennom infeksjon eller vaksinasjon, kan B-cellereseptorer gjenkjenne og binde seg til smittestoffet. B-cellen vil deretter transformeres til en plasmacelle, som produserer antistoffer rettet mot smittestoffet.

Den delen av smittestoffet som gjenkjennes av B-cellereseptorer og antistoff, kalles antigen. B-cellereseptorer og antistoffer er spesifikke, noe som betyr at de kan gjenkjenne ett bestemt antigen. Når en B-cellereseptor gjenkjenner et bestemt antigen, vil B-cellen utvikle seg til en plasmacelle som produserer antistoffer som reagerer mot det samme antigenet. Etter at smittestoffet er fjernet fra kroppen, fortsetter plasmacellene å produsere små mengder antistoffer mot smittestoffet.

Dersom man utsettes for det samme smittestoffet senere i livet, vil antistoffproduksjonen øke raskt og bidra til effektiv bekjempelse av smittestoffet. I noen tilfeller kan bekjempelsen være så rask at sykdom eller symptomer ikke oppstår. Man har da blitt immun mot dette smittestoffet. Vaksiner inneholder antigener fra et spesifikt smittestoff. Smittestoffet i vaksinen er modifisert for å unngå å forårsake sykdom.

For eksempel kan det være nok å inkludere en liten del av smittestoffet i vaksinen. Vaksinen vil stimulere B-cellene til å produsere antistoffer mot smittestoffet, og man utvikler da antistoffer og immunitet uten å bli syk. Antistoffer spiller en viktig rolle i å bekjempe infeksjoner. Noen immundefekttilstander er forbundet med manglende evne til å produsere antistoffer, og pasienter med disse tilstandene har økt risiko for alvorlige infeksjoner.

Selv om antistoffer beskytter mot infeksjon, kan de også forårsake sykdom når immunforsvaret produserer antistoffer mot strukturer som i utgangspunktet ikke er skadelige. Dette kan inkludere strukturer i egen kropp (også kalt autoantigener) eller i matvarer og miljøet (også kalt allergener). En slik immunrespons kan resultere i autoimmun sykdom eller allergi.

Antistoffer mot autoantigener på røde blodceller (blodtypeantigener) er viktige for blant annet blodoverføringer og svangerskap. Antistoffer eller autoantistoffer med spesifikk spesifisitet kan måles i blodprøver for å vurdere om en person har vært utsatt for et smittestoff, eller om infeksjonen fant sted tidligere. Nivåene av ulike antistoffklasser kan gi en pekepinn på om man har en pågående infeksjon, eller om infeksjonen fant sted tidligere i livet.

På samme måte kan man vurdere om en vaksine har ført til produksjon av antistoffer. Påvisning av antistoffer mot bestemte autoantigener i blodet brukes i diagnostikk av ulike autoimmune sykdommer, som leddgikt, revmatoid artritt og systemisk lupus erythematosus. Noen personer har slike autoantistoffer i blodet uten å utvikle sykdom, så påvisning av autoantistoffer må alltid vurderes i sammenheng med andre symptomer og funn ved legeundersøkelsen.

I vevsprøver kan man bruke antistoffer mot spesifikke antigener for å avdekke om celler i vevet uttrykker disse antigenene. Dette brukes i diagnostikk av en rekke forskjellige sykdommer, for eksempel for å avgjøre om kreftceller uttrykker proteiner som kan ha betydning for valg av behandling. Måling av antistoffkonsentrasjonen i blodet brukes i utredning av immundefekttilstander hvor det er lav egenproduksjon av antistoffer, for eksempel ved myelomatose.

Ved myelomatose deler plasmaceller med en bestemt spesifisitet ukontrollert og produserer store mengder antistoffer med samme spesifisitet (monoklonalt antistoff), noe som kan påvises ved en blodprøve som kalles serumproteinelektroforese. Forhøyede nivåer av antistoffer i blodet kan også ses ved pågående betennelse. Tilførsel av antistoffer fra blodgivere kan brukes som behandling ved ulike sykdommer, enten som polyklonale antistoffer eller antistoffer med spesifisitet for et gitt smittestoff.

Disse antistoffene brytes ned i kroppen, så effekten av tilførte antistoffer er av begrenset varighet. Polyklonale antistoffer kan gis til pasienter med lav egenproduksjon av antistoffer for å styrke immunforsvaret. Antistoffer med spesifisitet kan utvinnes fra individer som har blitt vaksinert eller har gjennomgått en infeksjon.

Tilførsel av høye doser av polyklonale antistoffer kan dempe en skadelig immunrespons.